Jan Granlie // Salt Peanuts (July 9, 2019)

Den danske, nå Trondheimsbosatte og prisbelønnede saksofonisten Mette Rasmussen, har markert seg som en internasjonal stjerne innenfor den frittgående musikken. Hun dukket første opp, i alle fall for meg, i trioen Mina kompisars kompisar, eller noe sånt, sammen med bassisten Mette Bergman og trommeslageren Ole Mofjell, på Hagenfesten i Sverige, for en del år siden. Og siden da har veien gått bare en vei for den gode saksofonisten. Gitaristen Julien Desprez holder til i Paris, og er en av de som startet Collectif Coax. Han har også spilt med musikere som Charlie Haden, Mats Gustafsson, Edward Perraud, Louis Sclavis, Benoit Delbecq, Tortoise, Han Bennink, Mederic Collignon, Hasse Poulsen og ei røys andre.

Det møtet mellom de to, vi får lov til må være med på på «The Hatch», fant sted mandag den 12. september 2016 i Music Unit, Montreuil i Frankrike, og vi får være med på en reise gjennom sju frittimproviserte «strekk», som setter både sjel og ører (pluss naboer) på store utfordringer.

Det er nesten umulig å beskrive i ord, hva de to foretar seg gjennom disse sju «strekkene». Men hele veien møter vi to musikere som er på samme bølgelengde musikalsk. Rasmussen med sin relativt skarpe altsaksofon, som hun behandler som var det en del av kroppen, og Desprez gitar, som i store deler befinner seg i det mørkere toneleie.

Det skaper en fin kontrast mellom de to instrumentene, slik at de aldri går i veien for hverandre. Gitaren til Desprez kan innimellom høres ut som en stemme, som ikke er fornøyd med tingenes tilstand. Det samme kan sies om Rasmussens saksofon innimellom. Det knatrer og freses, som om det sto om livet, og hele veien er de to på samme bølgelengde, og med det samme forhold til hva de vil formidle av musikk.

Men det er ikke like heftig hele tiden. Innimellom tar de det ned, og vi sitter ytterst på stolen og bare venter på at Rasmussen skal vise sitt sanne jeg. Det er ikke slik at de trenger å race avgårde for at intensiteten og energien skal vises. De kan gjerne dvele ved en slags dronegitar under saksofonens lange toner, uten at energien slipper taket et millisekund. En stund måtte jeg faktisk åpne vinduet, for å sjekke om det var Sivilforsvaret som drev med tester av signalanleggene, men oppdaget fort at det kom fra Desprez’ gitar. Andre ganger låter Rasmussen som om hun spiller på et eller annet asiatisk blåseinstrument, som man tidligere har hørt Yusef Lateef har traktert, og stemningen skifter totalt. Og med Rasmussens saksofonspill beviser hun for godt, at dansker ikke alltid er et tilbakelent og deilig folkeferd. Det lurer både en og to jævler der inne et sted, det er bare å få lurt de fram. Og jeg føler, ikke bare på denne innspillingen, men på flere hvor Rasmussen er involvert, at hun på en strålende måte klarer å ta fram det innerste gjennom sitt spill.

Dette er kanskje ikke en plate man setter på for å finne roen etter en lang dag på jobb, med stress og lange, meningsløse møter. Men føler du deg opplagt, og har noe utestående med en nabo, så skal du putte «The Hatch» i spilleren, skru volumet opp på 11, sette deg rolig tilbake i godstolen, og la de to blåse ut det siste som er igjen i hjernen.

 

Sorry, the comment form is closed at this time.

© 2019 DarkTreeRecords Mano