Chronique par Jan Granlie dans Salt Peanuts (5 mai 2015)

Plateselskapet Dark Tree har de senere årene kommet med flere interessante innspillinger, men så vidt jeg vet, er dette deres første «historiske» utgivelse. Det vil si en innspilling fra «hine hårde dager» som ikke tidligere har vært tilgjengelig.

Og dette er i virkeligheten en spesiell utgivelse! For det første er det den eldste innspillingen man kjenner til med kornettisten Bobby Bradford og klarinettisten John Carter. For det andre; det er første gang Bradford spiller åpningssporet «Love’s Dream» live, og det er sannsynligvis også eneste gang han fremfører den, selv om det er han som er komponisten… Han mente den var altfor vanskelig. For det tredje; dette er visstnok første gang etter at Carter forkastet altsaksofonen, og første gang han går på scenen kun med sopransaksofon og klarinett (i 1977 droppet han også sopransaksofonen, og fortsatte kun med klarinett).

Her møter vi de to, sammen med bassistene Roberto Miranda og Stanley Carter, og trommeslageren William Jeffrey, i en forrykende livekonsert fra 17. november 1977. Stedet er Baxter Lecture Hall i Pasadena. Fem låter hvorav de tre første, «Love’s Dream» og «She» og Comin’ On» er gjort av Bradford, mens «Come Softly» og «Circle» er skrevet av Carter. Men det spiller ikke så stor rolle. Alle fem låtene er forrykende, alle musikerne er på hugget hele veien. Bradford gløder på kornetten, et godt stykke fra Don Cherry, men med en helt egen stil. Man kan nesten høre at Carter føler seg mest bekvem med å spille klarinett, men han «fyrer den riktig af» på «Love’s Dream», kanskje for å bevise overfor Bradford at han fikser den?

Å bruke to basser i en slik konstellasjon er interessant. Det gir en helt egen dybde i musikken, noe som gjør seg godt her, og bakert gjør Jeffrey så godt han kan for å komme til orde.

Tre medium-tempo låter av Bradford, før det hele tas helt ned med Carters «Comin’ On», «Come Softly» (uten Bradford), og «Circle». Disse tre låtene blir styrt med hård hånd av Carter, og Bradford blir på mange måter en statist. Men det er godt å høre at det er mulig å spille denne typen musikk bra på klarinett. Men når Bradford slipper til, så gjør han det med stil, og avleverer noen stjernesoloer.

En innspilling det bare er å skaffe seg, for dette er frijazz av beste merke!

Sorry, the comment form is closed at this time.

© 2019 DarkTreeRecords Mano